For jernbanen kjennetegnes årets statsbudsjett av to ting. Manglende satsing for gods på bane og anbudsutsetting og privatisering av persontrafikken. Så til tross for relativt store summer til jernbanen blir det likevel galt. Feil medisin er kjennetegnet for regjeringa. Trenger en medisin mot ryggsmerter fungerer det ikke med lykkepiller og solkrem.
Ønsker en mer gods på bane innfører en ikke økte baneavgifter for togtransport. Godstrafikken på jernbanen er konkurranseutsatt, men gods på bane konkurrerer ikke om statens penger gjennom offentlige anbud, men i en brutal konkurranse mot veitrafikken. Da hjelper det ikke å holde festtaler om gods på bane, mens en ilegger avgifter til jernbanen, mens en til dels snuskete bransje på veien går fri. Hvem skulle tro at det var vi som skulle belære en borgerlig regjering om hvordan konkurransen bør fungere.
I enda større grad gjelder dette innen persontrafikken. Noen tror at anbud vil gi passasjerene en bedre hverdag ved å la private konkurrere om statens penger, istedenfor for at staten bruker pengene til en bedre jernbane. Men sånn er det altså ikke.
Statsbudsjettet beskriver den kommende anbudskonkurransen. Bra blir det ikke. Først ute er pakke sør med oppstart i juni 2019 og pakke nord med oppstart i desember 2019. Ille blir det når en skal konkurranseutsette Bergensbanen i pakke vest med oppstart i 2020. En anbudskonkurranse som skiller Bergensbanen fra Flåmsbana er ikke klokt for hverken reiselivet, for passasjerene eller for de ansatte på Bergensbanen. Skal en først ha konkurranse bør en først lære seg om det er passasjerene en vil konkurrere om eller om hensikten er å overføre statens verdier til det private gjennom en anbudskonkurranse. Kunnskap om forskjellen om å konkurrere om sporet eller på sporet er til dels fraværende hos de som bestemmer.
De fire siste trafikkpakkene på Østlandet skal endelig vedtas i 2020. Men mer fornuftig blir det ikke. En egen pakke for «innerlokalen» vil bli en utfordring for de ansatte ved en virksomhetsoverdragelse. En oppsplitting av et helhetlig togtilbud på Østlandet vil ikke gi passasjerene noe godt tilbud. Men konkurransen dreier seg ikke om passasjerene.
Vår oppfordring i denne situasjonen er at NSB må ta vare på den ressursen som våre medlemmer utgjør. Uten å ha denne fagekspertisen med på laget, vinner ikke NSB noe konkurranse. Dette bør ledere i NSB forstå, sjøl om noen er svært tunglærte.